Den fantastisk kjedelige barndommen

jeg er glad foreldrene mine gav meg lov til å kjede meg.

06.09.201815:18 Mona Helene Eidem

Da jeg var barn, klaget jeg rett som det var over at "Alt var så kjedelig".Svaret jeg fikk var det samme hver gang:" Da får du ta deg en tur ut". Det var ingen som stilte opp med tilrettelagt underholdning for barn. Pompel og Pilt var jo grusomt skumle, finsk fjernynsteater likeså. 

Så var det å gå ut da.Bygge hytte i skogen, klatre i tær. Om vinteren gikk det an å stå på ski uten at en trente eller konkurrerte. 

Det kunne noen ganger være vanskelig å se meningen i de evinnelige bærturene vi ofte dro på, eller hele dager da de voksne arbeidet med vinterveden. Jeg tror det var da det skjedde! Det var da skrivingen startet. Alt det jeg lekte og fant på, var jo historier jeg hadde inni meg. Historiene utviklet seg, og leken nådde nye høyder. Vi hadde jo så god tid. Hyttene ble aldri ferdige, demningene likeså. Det gjorde ingenting, det var det å skape som betydde. Etterhvert har jeg satt ord til noen av historiene som kommer min vei, og de kommer ofte mens jeg går tur i skogen.

Nå sitter jeg og redigerer på mitt andre manus, time etter time. Jeg har fått spørsmål om hvor jeg tar det fra? Redaktøren min sier det er originalt og stemningsfullt.

Da ser jeg for meg skogen. Den måten sola trenger igjennom grenene på. Lyden av sten mot sten. En kvist som knekker under noens fot. Det fins ikke en eneste fortelling jeg har gitt ord til, der det ikke fins natur. Når jeg bare blir ferdig med denne redigeringa, vet jeg hva jeg skal gjøre. Jeg skal UT.

, click to open in lightbox