Ferie var et ord som begynte å nevnes hjemme hos oss sånn uti mars, april en gang. Det første jeg tenkte på var øya. Øya som lå langt borte, og der det regnet stort sett hele tida. Ellers syns jeg alle mine barndoms somre var fylt med sol. Men når en ikke er hjemme, legger en så godt merke til alt som skjer rundt en.
Jeg visste at det fantes andre muligheter når det var snakk om ferie. Noen brukte ord som campingplass og Sverige. De kom hjem med rosa og gule boblejakker som de hadde kjøpt på noe som kaltes for utsalg, og de snakket om det, lenge. Ordet campingplass; jeg hadde en fornemmelse av hva det kunne være, men slike selvfølgelige ting burde man ikke spørre om. Hvis man spurte om det, kunne noen få seg en god latter, og det var det ikke verdt. Jeg hadde hørt mamma og pappa snakke om at på campingplasser bodde folk oppå hverandre, og var det noe vi ikke ville, så var det å bo oppå andre folk.
En øy er noe helt spesielt. Det er jo vann rundt det hele, så mye vann at selv ordene som du sier blir igjen på øya. Det skal ikke være lett å komme seg til en øy, en må virkelig kjempe, gå inn for å komme seg dit. Jeg hadde noen onkler som kjørte fort og lo høyt, som av og til kjørte oss dit. Det var spesielt slitsomt siden vi barn stort sett spydde hele turen. Nei, da var tog bedre. Da bare satt vi og lot oss riste fremover. Mamma hadde smurt rikelig med mat, for det var altfor dyrt å kjøpe på toget. Vi hadde alltid klærne som mamma hadde sydd til syttende mai på oss når vi reiste.
Vi forsøkte å oppføre oss fint, for man skulle jo ikke skjemme seg ut når man reiste og hadde finklærne på. Men barn som er stille veldig lenge blir urolige. Vi kranglet om hvem sin tur det var å sitte ved vinduet, og om lesestoffet vi hadde med, og at vi kom til å bli sultne snart igjen. Pappa så avslappet ut og forsøkte å fortelle små historier fra øya, men vi hørte ikke så nøye etter. Vi hadde da vært der, og visste alt. Så var det formaningene. Det var ikke lov å spille kort, og helst burde vi ikke ta med tegneserie blad inn i huset. Da vi spurte hvorfor, svarte pappa at det var fordi tanten var så religiøs. Det svaret godtok vi, for vi hadde skjønt at det å være religiøs, var noe mye større enn å tro på Gud.
Det verste var likevel at vi ikke kunne regne med å se noe på tv, heller ikke høre barnetimen. På teven lå det en duk som bare ble tatt av når det var nyheter eller gudstjenester. Og inne på den stua der teven sto, fikk vi likevel nesten aldri komme. Radioen skulle brukes til å høre andakten på, og værmeldingen selvfølgelig. Vi måtte forstå at ting man brukte sjelden, var man redde for. Dessuten var det viktig at vi lærte å oppføre oss som folk, og det kunne man bare gjøre andre steder enn hjemme. Å få en følelse av å ikke ha oppført seg som folk, uten helt å skjønne hva man hadde gjort, det var ikke noen god følelse. Da måtte man være stille en lang stund, så ville det gå over av seg selv.
Etter en lang tur med toget, var det å vente på bussen. Den tiden brukte vi ofte på å spise lapskaus på en jernbanecafe. Så var det å stable med seg sekker, kofferter, kjølebager, telt, soveposer og alt det en trenger for å overleve på en øy. Etter en kort busstur, var det over på en ferge som skulle frakte oss over. Det var så kort over med ferga at turen ikke tok mere enn noen minutter. Men det var noe av det mest spennende som skjedde under hele ferien. Når ferga åpnet det store gapet sitt og bussen rullet på, da tenkte jeg at vi var med på noe som egentlig var umulig.
Det var ikke akkurat noen stor velkomstkomite der ute på øya, bare en gammel onkel og tante av pappa. Jeg forsto lite av det de to sa i begynnelsen. Det var som om de begynte midt i en setning, som om de ordene de hadde inni hodet sitt skulle vi forstå helt av oss selv. Og så sang de når de snakket, jeg hadde så lyst til å flire, men det hadde ikke tatt seg ut. Noen ganger skjøv tanten gebisset nede i munnen frem, og da tenkte hun på noe. Da minnet hun meg om en farlig fisk, og farlige ting holder man seg unna. Mamma og pappa hadde myke stemmer mens vi var der på øya, det var besøksstemmene, og de holdt stort sett under hele ferieturen. Ellers var det så stille der på øya, så stille at vi straks forsto at det måtte vi også være, ellers kunne vi ikke være på en øy.
Vår far elsket denne øya. Jeg så det på øynene hans, hørte det på stemmen og latteren hans. Men jeg følte meg glemt, for alt skulle dreie seg om sånne ting man gjorde på ferie. Noe av det første vi gjorde da vi kom til øya var å sette opp teltet, for det var da ikke plass til oss inne i huset. Å sette opp telt er det ingen som liker, og da hadde vi lært oss å holde munn. Å holde munn når det krevdes av oss, det skjedde ikke alltid. Men denne gangen klarte vi det, og mamma så fornøyd ut.
Mamma var snar med å pakke ut støvlene våre, selv om det for en gangs skyld var oppholdsvær på øya. Kanskje øyer tror de er en sky midt i en stor uendelig himmel, og så kommer andre skyer for å besøke øya, og så er det en trist sky. Derfor regner det nesten alltid.
Mamma var livredd for hoggorm. Derfor måtte vi i hvert fall i begynnelsen ha på oss støvler. Pappa hadde beroliget mamma med at han hadde vært ute på øya hvert år siden han var liten gutt, og at han nesten aldri hadde sett en hoggorm. Jeg forsto det med en gang, ordet nesten er et helt ubrukelig ord. Kanskje også, nesten og kanskje er ord som burde være forbudte. De betyr ingenting. Mamma hadde med medisin mot huggormbitt, og beordret støvler. Pappa sa ingenting, for han hadde også lært seg å holde munn når det krevdes av han. Dessuten var mamma sykepleier, og da måtte de bestemme nesten alt.
Da teltet var kommet opp, kunne vi se at vår verden var blitt en helt annen, og ingenting var som det skulle. Jeg visste at når du bodde på en øy, så var alt uendelig, samtidig som uansett hvor du gikk, så ville havet stoppe deg. Det tok tid å venne seg til den tanken. Vi barn virret rundt som hjemløse katter den første tiden på jakt etter vårt eget område. Det første vi gjorde var å utforske fjæra som luktet ekkelt av tang og tare. Men bare ved å løfte på noen stener, kunne vi oppdage en helt ny verden. Jeg så hvordan det kravlet og krøp, og savnet granskogen hjemme. Husene hvor slektningene mine bodde, posthuset og butikken. Her var det bare et virvar av alt som jeg prøvde å finne en mening i. Men etter en stund ble det en slags orden på alle bildene, og øyas skjønnhet kunne tre frem.
Så var det ting vi ikke fikk lov til, men som vi gjorde likevel. Det var fint at mamma sa nei, for folk som bare lar ting skje, går det ikke an å stole på. Vi gikk helt bort til svabergene som sank ned i den mørke fjorden, men vi lot være å klatre opp på dem, for da kunne vi skli ut og aldri mere komme opp av det uendelige mørke med et dyp uten bunn som slukte alt. Ute ved havet er du så uendelig liten, men hjemme i den grønne skogen, kunne du bli venn med trærne, og gjemme deg under dem. Som om du hadde ditt eget grønne hus. Etter hvert lærte jeg meg å bli rolig av havet, og det har fulgt meg siden.
Inne og rundt det lille huset i viken, myldret det etter hvert av slektninger. Mennesker som jeg ikke brydde meg særlig om fordi de ikke brydde seg særlig om oss. Dessuten var det ingen barn på vår alder. Jeg drømte om at vi var de eneste barna på øya, og derfor holdt vi sammen, en hemmelig treenighet
Fra teltåpningen kunne jeg ligge å se og høre på alle som for hit eller dit. Det virket som om de voksne alltid hadde en plan for det de skulle gjøre, og så fikk de det travelt med å gjennomføre det. Etter hvert som vi ble kjent med øya, fikk vi også det, men begynnelser er alltid vanskelige. Det gjelder å komme seg videre fra begynnelsene. I begynnelsen måtte vi venne oss til å gå på utedo, og pusse tenner og vaske oss fra en kran utendørs. Det så merkelig ut med en kran som plutselig bare sto der ute utenfor inngangsdøra. Hvor kom det vannet fra? Vi fulgte en liten vei opp en bakke fra huset, og innimellom store mørke trær kunne vi skimte en dam der vannet var sort som kaffe. Rundt dammen var det et høyt gjerde. Store løvtrær hang over vannet. Det var mørkt og skummelt, og det så ut til at det aldri kom mennesker dit. Det kunne godt finnes et monster i det vannet, eller i hvert fall spøkelser som svevde over vannet med de hvite kjortlene på seg. At det skulle være nødvendig med dette mørke vannet når hele verden rundt øya bare besto av vann, grønt eller blått? Smak på det sa broren min, og det gjorde jeg. Så lærte jeg at ting flyter lett i saltvann, og drømte om at øya fløt ut på det store havet om natten, men kom alltid tilbake til den lille viken før jeg våknet om morgenen. Derfor er det så magisk å bo på en øy.
Som oftest overnattet hele familien i teltet. Vi kunne ikke stå opp samtidig, for da ville alt komme til å bli et eneste kaos. Mellom oss og det store intet var det bare en tynn teltduk. Både dagene og nettene var lyse her også. Jeg lurte på om det var mulig å se stjernene gjennom teltduken når det var mørkt. Det håpet jeg, for det var det eneste lyset, ja bortsett fra månen da som fantes om vinteren. Jeg lå ofte og fulgte med på regndråpene når de traff teltduken. Først holdt de seg fast i tøyet før de måtte gi tapt og laget små bekker nedover duken. Så fulgte de etter hverandre og lagde små elver.
På en øy lever alt, for ingenting kan komme seg av en øy. Det blir bare mere og mere av ting. Svartsneglen var en av de tingene vi oppdaget, og som vi hatet. Vel, man hater ingenting i naturen, men at vi ikke likte den er en forsiktig ting å si. En regnfull morgen etter at vi hadde stått opp og skulle gå på utedoet kunne jeg se at hele gressbakken var full av dem. Alle dyr har steder som er deres, de kommer et steds fra. Men disse var plutselig bare der som om noen hadde gått rundt og strødd de utover landskapet, eller at de hadde regnet ned fra himmelen. Var bakken under oss fulle av snegler og slanger? Jeg hadde tatt sjansen på å spørre de voksne hvor de kom fra, men ingen lot til å ha noe slags interesse av å svare. Eller, visste de det heller ikke? Det var et dårlig tegn. Ikke rart mamma var redd for huggormer, for alt og alle bør ha sin faste plass og ikke virre rundt sånn som svartsneglene.
Så var det en ting som for noen var verre enn både snegler og hoggormer, og det var tordenvær. Vi hadde nesten aldri vært borti sånt vær, så når det smalt mellom fjellene, var det noen som gråt. Min lillesøster var veldig redd, men så var det også voksne som var redde, det kunne jeg se. Da bestemte jeg meg for ikke å være redd, for det var nok av redde folk der og da. Det er nok lurt å fordele det man er redde for i en familie. For hvis alle er redde for det samme, er det ingen som kan trøste hverandre. Vi fikk lov til å komme inn til nyhetene og værmeldingen, men det var ikke verdt det, for om de meldte torden så måtte vi jo gå der og grue oss.
Det var så mye nytt på øya, ja selv om det ikke fantes noe å gjøre, så gjorde vi noe hele tiden likevel. Vi samlet ting som hadde flytt i land, plukket skjell, små glassbiter, kvister, blomster, stener. Så laget vi små verdener av det. Sånne verdener man kunne lage historier om, for var det noe vi elsket, så var det historier. Vi fikk i grunnen aldri nok av det. Av og til forsøkte jeg å følge med på historiene til de voksne, men det var vanskelig, så det gav jeg fort opp. Dessuten syntes jeg de voksne snakket om ting som hadde skjedd for lenge siden, kanskje fordi de var dårlige til å dikte opp nye historier? Så måtte vi lage oss egne historier, skape nye verdener, det var i grunnen ikke så vanskelig.
Øya ble vår verden sånn etter hvert, og når jeg kom hjem visste jeg at jeg kom til å fortelle om det. Jeg hadde allerede valgt ut historien om hoggormen ( som vi aldri hadde sett) men at den nok helt sikkert fantes et sted på øya. Jeg hadde veldig lyst til å lage en dramatisk historie om den grusomme slangen som hadde ligget på lur og bitt meg eller noen andre sånn at personen så vidt overlevde. Men siden lillesøster nesten alltid var med, kunne jeg ikke det. For hun hadde ikke lært seg dette med å pynte på historiene enda. Å bli tatt i en løgn, nei det ville jeg ikke risikere. Historier blir inni menneskene for alltid. Noen ganger er det bra, andre ganger ikke. Noen ganger strever vi for å huske, andre ganger for å glemme. Men en ting er sikkert, de minnene vi får som barn, forblir som en magisk øy inni deg.
