EN SPRADEBASSE ANKOMMER ØYA

Som barn bruker man nesten hele sin energi på å sette sammen verden til et forståelig sted. I begynnelsen er alt så selvfølgelig, men man undrer seg etter hvert. Forsøker å sette brikkene sammen i dette puslespillet som kalles livet. Og du skal vite at på en øy har man god tid til å spekulere.

Det var ting som for meg virket ganske uforståelig, og det uforståelige har lett for å bli om ikke skremmende, så tilfører det en stor grad av usikkerhet inn i tilværelsen. Etter hvert som vi ble vante til øyas rytme, krympet den inn og ble mindre, ja nesten trang. Men så skjedde det noe som skulle utvide mitt mentale kart over stedet og menneskene der. Det var:

En tur på butikken. Det er ikke mye som kan måle seg med å komme inn på stedets nærbutikk for første gang.
En ny person ankommer vika. Ante ikke at det fantes sånne voksne.

Punkt 1)

Om kveldene når jeg la meg, kunne jeg se for meg kartet over hjemplassen min: Samvirkelaget, posthuset, gården til bestemor og bestefar, og slik forble verden til vi begynte på søndagsskolen og fikk lov til å gå over brua til kirka. Verden utvidet seg, og stedene fikk en forbindelse med hverandre. Her var det ikke orden på noen ting. Fra hovedveien til den lille vika der huset sto, var det bare en sti, og vi fikk ikke under noen omstendigheter dra av gåre på egenhånd. Det var huset, brygga, båten, utedoen. Det hele skulle endre seg den dagen det var tid for et besøk på butikken. Siden vi ikke hadde bil, måtte turen foregå til fots. Og siden en øy er rund, kan veien bli lang, derfor fins det noe så genialt som snarveier. De er oppfunnet på øyer. Vi valgte en dag uten regn, men støvlene måtte på, for slanger lurer overalt og som oss mennesker elsker de sol og varme, det er i grunnen helt forståelig.

Først var det å gå igjennom en lang gressbakke der det vokste prestekrager, blåklokker og smørblomster, og verden ble vakker og lys. Jeg vil tro det er slik i himmelen, jeg håpet det. Jeg visste at alle skulle dø engang. Det var derfor det fantes kirker, andakter, salmer og bønn, for at vi skulle bli mindre redde når vi engang skulle dø.

Etter en uendelig lang tur gjennom åser og skog, og jeg hadde kjent på en enorm skuffelse over begrepet snarvei, sto vi der ved ved øyas navle, butikken. Vi var mange som kom inn, svette, blå på fingre og rundt munnen siden vi hadde funnet verdens største blåbær. Inne på butikken ble vi møtt med oppsperrede øyne, og ekspeditrisen fikk røde flekker i ansiktet. Bøndene kom trampende inn i sine grønne dresser og med en eim av søt silo. For meg så de helt like ut med sine bartefjes og uforståelige språk. De stilte seg opp og skulle ha både prosenter og kraftfor.

Det var hylle på hylle med varer og møte med fremmede ansikter som bar på masker av naiv nysgjerrighet. Varene var stort sett de samme som i butikken hjemme, men de var organisert på en helt annen måte, og jeg visste at det og de grønne mennene gav meg nok å tenke på i lang tid fremover. Jeg hadde nå fått et slags bilde av hvordan øya hang sammen, men jeg kunne fortsatt ikke forstå hvordan en øy kan ligge på et stort hav uten å flyte vekk. Noen ganger fikk man stole på de voksne og standardsvarene deres: « det er nå bare sånn det er».

Punkt 2)

Det kom stadig nye mennesker til det lille huset i vika. Hvor det ble av alle, er for meg fortsatt en gåte. Vi hadde heldigvis teltet vårt, og derfra kunne en observere det meste som foregikk. Jeg tenkte at folk er folk, og så lenge de holdt seg på avstand var det greit.

En av disse gråe dagene, så grå at selv måsen holdt fred, hadde vi fått beskjed om at det skulle komme noen. Det kriblet i magen, for nye mennesker førte alltid noe med seg. Jeg kikket opp på pappas onkel, den lengste mannen jeg hadde sett. Han minnet meg om en dårlig kledt flaggstang, og hvis man satt på bakken og kikket opp, og det var sol for en gangs skyld, kunne det glimte i brilleinnfatningen av stål. Da nådde han helt opp til sola.

Hjemmefra var jeg vant til at vi barn fikk være i fred. De voksne var alltid der et sted, og de organiserte dagene for oss med mat, klær, leggetider og alt som er viktig å lære seg. De gjorde ikke så mange anstrengelser for at vi barna skulle føle oss bekvemme, ja jeg finner ikke noe annet ord for det. Det er jeg evig takknemlig for. Å få være i fred er noe som er helt avgjørende for at mennesker skal bli selvstendige og ha tro på at det livet som møter dem kan det finnes en løsning på. Vi kunne slåss med hverandre, vi kunne være lei oss, sinte, stille, bråkete, men det var ikke regnet som farlig. Vi fikk et overbærende blikk, og kjedet vi oss fikk vi beskjed om å kle på oss og gå ut. Slik lærte vi oss at det fantes andre mennesker i verden som også hadde betydning.

Da den nye ankom, ble luften full av lukter og lyder, og en ubestemmelig nervøsitet bredte seg. Det minner meg på følelsen du får når du hører et knirk i en trapp som ikke bør være der, eller at noen banker på, og ingen står utenfor. Det forteller oss at det er noe mere der ute, at det fins en skjult verden som vi enda ikke har sett. Den skjulte verden hadde banket på, og sto der nå foran oss i dress og slips, pensko og sort bakover strøket hår, og med en fremmed lukt som noen kalte parfyme. Kunne det være en president, eller en streng mann fra kommunen ( hadde hørt at det fantes sånne)? Da han dro oss i nesen, lo og klappet seg på lårene av noe vi ikke forsto, og utendørs tømte han seg for lufte med en høy trompetlyd, skjønte jeg at det ikke kunne stemme. Jeg mente å høre bannskap. At voksne kunne komme fra det med en slik oppførsel uten tilsnakk? Men voksne og barn har aldri hatt de samme reglene.

Denne spradebassen, dette fyrverkeriet av et menneske, åpnet opp for en verden vi bare kunne ane fantes der ute, og det fikk meg til å tenke at verden i grunnen både var stor og uforståelig. Tilværelsen ble spennende og uforutsigbar, og er det noe vi mennesker trenger å lære oss å takle, så er det nettopp det uforutsigbare i livet. Den kvelden satte jeg og min søster oss på hver vår stein nede i fjæra for å snakke om dette besøket. Men det var ikke så mye å si, i stedet stirret vi på det hypnotiserende vannet som kom ut og inn-ut og inn. Noe i livet ville alltid være det samme, andre ting helt utenfor vår kontroll. Vi hadde godtatt at livet var rikt på spørsmål, men fattig på svar.

Mona Helene

Vil du ha tekster rett i din innboks en gang pr mnd, meld deg på nyhetsbrev på Eidem-forlag.no