HAVMANNEN
Om du vandrer langs sjøkanten i Mo i Rana.
Så møter du en kjempe i en fjord.
Der står det en Havmann med ryggen til byen.
Han sier ikke noe, han har ingen ord.
I byen som ble skapt av det flytende jernet.
En by som ble bygget av stål og stein.
Der står han i fjorden på stødige bein.
Med sine ti meter og seksti tonn granitt rager han i været.
Som et fyr som vil lede deg til lands.
Men også en som vet at mennesker lengter,
Og må prøve ut sitt vingespenn iblant.
Han gjør ingen forskjell på:
Ung og gammel, fattig eller rik.
Ingen eier ham, men alle er velkommen hit.
Midt i vår hverdag står han, godt synlig fra lufta, land og vann.
Uten blygsel av det gåtefulle ved ham.
Viser vi han for andre gjerne fram.
Engang sa noen.
At han hadde ingenting ved seg.
Ja slettes ikke noen åndelig verdi.
Den diskusjonen er for lengst forbi.
I en kompakt kropp står han der.
Tar imot alle våre tanker uten krav.
Lar oss minnes, lar oss glemme.
Ja Havmannen er en stillfarendes kar.
Det fins en ting han ikke vil vi skal glemme.
De som aldri kom hjem.
Men volden fikk kjenne.
Blant de stille fjell som alltid er i Ranafolkets sinn.
I storm og stille under nordlysflammenes glør.
Forsvinner han og kommer frem igjen.
For tidevannet er blitt hans venn.
Hverken han, eller havet, eller fjellene kan temmes.
Ingenting av det kan endres.
På samme måte som fjell og hav, er Havmannen en del av oss i dag.
De som kommer etter skal gå til samme plass som oss.
Skuende utover mens tankene flyr.
Se lyset eller mørket.
Lukta av tang og sjø. Måkeskrik.
Se på fargene i havet, en sol som må blø.
For mennesker som bor i hus ved en fjord.
Er Havmannen blitt både varemerke og symbol.
Havmannen har vokst inn i våre hjerter, og blitt til en plass.
Selv bærer han på den menneskelige gåte.
Hvem er du, og hvem vil du bli?
Hva står du for, hva vil du si?
Han vet at alle mennesker lengter etter å bli.
Forent med seg selv.
Var det det han ville si?
Tekst: Mona Helene Eidem
